Guttorm og familien holder til på gård på Hatvik på en ca 500 mål gård helt ved fergeleie, jobber som revisor innenfor sikkerhetsstyring i DNV. Fra gården driver han både en småbåtmarina og parkering for industrien i området.
Han er pr.i dag det sydligste medlemmet i Vest Villsaulag, stor interesse for villsau og kystgeit basert på gamle raser og interesse for levemåten til desse dyrene. Har vert med i styret i Vest Villsaulag i de siste 2 år .
Det som skinner gjennom når en har samtaler med Guttorm er veldig opptatt av dyrevelferd.
Bakgrunnen for samtalen med Guttorm er at han fikk publikumsfavoritten på beste vær , høyest poeng på flere værer sammen med en annen utstiller på mønstringen til Vest Villsaulag hadde på den årlige landbruksdagen på Austreim den 27 september, der også Jannicke, kone hans bidro på dugnaden.
Vi hadde en stor pågang av værer fra hele regionen for mønstringen. Det er en glede at så mange utstillere kom med sine værer for å få vurdert disse. Det var mange flotte værer som skiftet eier denne dagen.
Det er viktigt å samle villsaufolk på ett arrangement som Austreimdagen, det er sau i fokus, kunnskap deles, likesinnede møtes, kjennskap etableres, bidrar til større engasjement og involvering, det er sosialt og så er det mange nyskjerrige besøkende som kommer innom hvor noen møter villsauen for første gang.
Guttorm sin første kontakt med villsau var da faren drev gården og kjøpte inn 30 villsau fra Austervoll i 1972. Formålet med innkjøpet av villsau var blandt annet å pleie utmarksressursene på gården. Han husker de som veldig små og pjuskete dyr med mye ull. Vårens fine eventyr med lamming ble ofte det motsatte da rev og fugl forsynte seg grovt av lammene, og etter en del år ble villsau driften avviklet.
Da melkekvoten ble solgt og NRF storfeet gikk til slakt ble det i 1998 på nytt investert i villsau sammen med geit og Skotsk høylandsfe. Etterhvert kom avlen og det rasetypiske ved villsauen i fokus, og med det turer rundt i fylket for å finne gode rasetypiske værer . Noen ganger med hell, andre ganger ikke. Væren kunne være flott, men ikke alltid genhistorikken. Målet var å finne værer som kunne forsterke det som en vurderte som svakheter i egen flokk.
Flokken teller idag 24 vinterfora dyr.
Den perfekte villsauen finnes nok ikke. Men han er sterk i troen på at en over tid med godt avlsarbeid kan en nærme seg. Av alle særtrekk til villsauen er det de som sikrer den beste dyrevelferden som legges størst vekt på. Det kan være seg midtskill og varmetap, manglende ‘regnfrakk’ for de som har lite og ingen dekkhår, svake over og under linjer, dårlige ben og svake kodeledd, osv. Svake kodeledd ser en desverre mye av.
At dyrene slipper ull er ett viktig rasetypisk trekk, men her kan en ihvertfall klippe om det skulle være ett problem ift varme.
Guttorm er nøye på at dyrene har smekre hoder og høyreiste dyr (opprett nakke) , dyr med «dårlig holdning»går rett til slakt.
Mangfold er et ord som er mye brukt i omtale av villsauen. De fleste villsaubønder har ofte sine egne preferanser når dette begrepet brukes. På samme måte som det skal være ett mangfold i rasen finst det eit mangfold blandt bøndene også, og for noen preget av driftsform og økonomi. Vi skal ha respekt for alle. Men her kommer en av Guttorm sine bekymringer inn, det er hvordan vekt og kjøttfylde tildels utfordrer mangfoldet for dyret. Ofte er det størrelse og vekt som for mange er det viktigste kriterie ved valg av avlsværen. Variert størrelse er en sentral del av mangfoldet for villsauen. For mye vekt på kjøttfylde fører nødvendigvis ikke det mest robuste og nøysomme dyret heller.
Har du spørsmål om rasestandard eller andre forhold tar Guttorm gjerne en villsau prat.
Siste kommentarer